Trener hardt for å komme tilbake på fotballbanen

 

15 år gamle Johanne Olsen er et av de største talentene vi har i klubben. I 2019 var hun på talentleir for de beste i landet, og ble tatt opp på rekruttlaget på høsten. Så ble fotballhverdagen snudd på hodet! Vi har tatt en prat med den trivelige ungjenta, som trener hardt og seriøst for å komme tilbake på fotballbanen.

Hvordan var sesongen i fjor?
– Sesongen var veldig bra, og jeg ble bl.a. tatt ut på talentleir i Sarpsborg. Jeg spilte for skyggelandslaget på den samlingen. Det var en veldig lærerik og morsom samling i Sarpsborg. Jeg har aldri vært på samling på et så høyt nivå før, så det å spille med og måle seg med de beste var veldig kult. Jeg fikk en smakebit av hvor nivået ligger, noe som ga meg mye motivasjon til å utvikle meg enda mer.

Men så ble du alvorlig skadet?
– Ja, jeg skadet meg den 6.november 2019 på en vanlig trening med jentelag 15. Jeg skulle ta ballen før den dro ut av banen, og jeg hadde stor fart mot ballen. Jeg tok ballen og skulle snu meg med den, så sklir jeg og vrir kneet og faller. Jeg skjønte ikke at det var så alvorlig der, og da og at korsbåndet var røket. Jeg trodde nok bare at jeg hadde slått meg litt og at det skulle gå raskt over som med alt annet.
– Det var ganske vondt med en gang og jeg klarte ikke gå ordentlig med en gang etterpå, det bare sviktet i foten da jeg prøvde å tråkke ned. Jeg kunne aldri se for meg at det skulle være noe så alvorlig. Jeg har vært i mange tøffe taklinger og dueller som man heller kunne tro skulle gå galt, enn noe så uskyldig som å være helt alene med ball, skli litt å vri kneet.

Hvordan reagerte du da du fikk beskjed om at korsbåndet var røket?
– Bare et par dager etter dette skjedde på trening, sjekket jeg meg hos en ortoped. Han skjønte ved en rask undersøkelse at korsbåndet sannsynligvis var røket. Da ble jeg så klart veldig lei meg, og kunne ikke tro at det var sant. Jeg dro rett etterpå og sjekket på MR og røntgen. Der fikk jeg ganske raskt beskjed om at korsbåndet var røket. Jeg ble veldig lei meg og mest irritert. For det første irritert over at jeg klarte å skade meg på den teite og uskyldige måten. Jeg har aldri vært alvorlig skadet før. Det nærmeste jeg kommer “skadet” er overtråkk, hvor jeg ikke har trent eller spilt fotball i et par dager. Bare det var lenge nok for meg å sitte på sofaen uten å trene.

Klarte du å tenke positivt eller hadde du negative tanker?
– Jeg vil ikke si jeg ble deppa eller var særlig negativ. Jeg tenkte med en gang det var klart at jeg hadde røket korsbåndet at jeg måtte se framover og komme meg tilbake på fotballbanen så fort som mulig. Å deppe og være negativ tror jeg ikke man kommer særlig langt med. Så klart kan man være lei seg og nedfor en liten stund, det var jeg også. Men jeg tror det er viktig å se fremover og fokusere på det som er viktig. Nettopp å komme seg på beina igjen.

Og så ble det operasjon?
– Ja, jeg ble operert 29. januar i år på «Aleris Rosenborg» i Trondheim. Operasjonen var veldig vellykket, og alt gikk som det skulle. I tillegg til at korsbåndet var røket så hadde menisken løsnet fra beinet, så den måtte også sys på plass. Jeg hadde narkose og alt gikk fint. Det nye korsbåndet ble laget av sener som de hentet fra baksiden av låret.
– Rett etterpå var det så klart litt vondt, ubehagelig og rart. Jeg har aldri vært i narkose, så det å våkne opp og operasjonen plutselig var over var ganske rart. Jeg var nok litt fjern og rar rett etterpå, og uvel, men kom meg fort til hektene igjen.
– I dagene og ukene etterpå hadde jeg litt vondt, men jeg hadde forventet å ha mer smerter etter operasjonen. Bare å ligge på sofaen var ubehagelig p.g.a strekken i kneet ikke var optimal, og den er noe jeg har jobbet mye med å få tilbake.

Når kunne du begynne å trene etter operasjonen? 
– Det gikk jo et par måneder fra jeg røyk korsbåndet til jeg ble operert. Den tiden brukte jeg godt til opptrening. Det var viktig at jeg styrket muskulaturen rundt kneet og i låret i forkant av operasjon.
– Nå i etterkant av operasjonen har jeg drevet med opptrening fra dag 1. Jeg kom hjem samme dag som jeg ble operert, og i starten var det fokus på strekk i kneet. Kneet var veldig stivt og jeg hadde langt fra full strekk. Når det ble bedre, gjorde jeg andre veldig enkle øvelser for å styrke kneet. Enkle øvelser for et friskt kne, tunge for et kne med et helt nytt korsbånd.
– Etter 6 uker kastet jeg endelig krykkene og begynte å gå. Det var veldig befriende og deilig å kunne gå igjen, samtidig veldig uvant og rart. Nå har jeg bare kunnet gå i underkant av 3 uker, så det er fortsatt litt uvant. Jeg går nok kanskje litt rart, men det kommer seg og jeg blir sterkere hver dag og klarer å gå mer og mer. Annet enn å øve på å gå, sykler jeg en del. Jeg sykler 1-2 ganger daglig 20min hver gang i tillegg til andre styrkeøvelser for kneet. Før jeg kastet krykkene trente jeg også alternativt for overkropp. Det meste måtte jeg gjøre sittende, men det er bedre enn ingenting😊.

Hvordan har opptreningen gått?
– Foreløpig går opptreningen veldig bra! Jeg vil si jeg er målrettet og fokusert på å komme tilbake sterkest mulig. Jeg trener hver dag, sykler, gjør styrke for både kne og overkropp og går turer.
– Treningsprogrammet mitt har fysioterapeuten min, Ronny Hanssen ved «Sentrum Fysio» tilrettelagt til meg. Det består av beskrevne øvelser for kne. Ellers følger jeg så godt jeg kan programmet min fotballtrener Ermir Strati legger ut til lagets spillere. Der er det så klart tilrettelagt fotballspillere med løping og fotballøkter, men det av styrkeøvelser jeg kan gjennomføre, gjør jeg. Annet enn det er det pappa som står for både trener- og treningspartner jobben her hjemme. Han pusher og maser litt på meg slik at jeg gjør alt jeg skal og ser om jeg gjør det bra. Det er fint at han er engasjert og hjelper meg. Skulle jeg ha gjort alt på egenhånd kunne det nok fort blitt demotiverende og kjedelig, selv om jeg er ganske strukturert er det alltid fint å bli pushet litt.

Hvordan holder du kontakten med laget?
– Siden jeg skadet meg, har jeg sett på treninger og samlinger både før operasjonen og nå etterpå. Selv om jeg ikke kan trene selv, ønsker jeg å følge opp lagvenninnene mine så godt som mulig. Jeg ser på treninger, i tillegg snakker jeg med mange av dem på telefon og via Snapchat og andre sosiale medier. Nå i korona tider ser jeg dem jo enda sjeldnere, men da er Facetime og telefon fint å ha.

Har det vært trist å se de andre på laget spilt kamper, vært på treningsleir og turneringer?
– Det er selvfølgelig kjipt å måtte stå på sidelinja og ikke kunne delta på treninger, samlinger osv. Men samtidig er det ikke noe å gjøre med annet enn å trene for å komme seg fort tilbake. Jeg misunner alle veldig og de skal vite at de er heldige som kan trene når og hva de vil. Jeg heier veldig på alle og ønsker at de skal komme så langt som mulig og bli tatt ut på samlinger. Særlig når jeg ikke kan spille selv er det ekstra artig og følge andres utvikling.

Når kan du begynne å trene med ball, og når tror du at du er tilbake på fotballbanen igjen?
– Jeg vet enda ikke sikkert nøyaktig når jeg er tilbake eller når jeg kan begynne med ball. Til nå har jeg bare gått og syklet, og forhåpentligvis kan jeg begynne forsiktig med løping i mai en gang. Når jeg kan starte med ball bestemmes av fysio. Fotballtrening skjer nok en gang til høsten. Kamper får komme når det er tid for det. Jeg skynder meg sakte. Å forhaste seg vil bare gjøre at jeg kan få tilbakefall, så jeg får ta den tid jeg trenger og den tid det tar for å bli 100% igjen. Jeg er ikke en særlig tålmodig person, så denne perioden setter meg virkelig på prøve. I utgangspunktet ryker hele denne sesongen med tanke på å spille kamper. Kanskje tar det kortere tid før jeg er tilbake eller lengre, men tilbake på banen skal jeg uansett!

– Til slutt vil jeg si at jeg er heldig som er i Grand, og får tett oppfølging av klubben. Også har jeg en stor heiagjeng i ryggen, både fra spillere, trenere og mine foreldre.

Vi takker Johanne for praten, og ønsker henne lykke til videre med treningene!