Christine Bøe Jensen – Grands eneste OL-vinner

 

På klubbhuset til Grand henger det et stort bilde av Christine Bøe Jensen, og det er nok mange av dagens spillere som ikke vet at Christine ble olympisk mester i fotball i Sydney i 2000.

Vi har tatt en prat med Christine, som nå er 45 år, bor i Kolbotn og jobber som politiinspektør i Politidirektoratet.

Christine er født i Hammerfest i 1975, og da hun var ni år gammel våknet interessen for fotball og hun startet i HIF/Stein. I Hammerfest bodde hun like ved skolegården, et sted som gjorde det enkelt å leke med ball i fritiden.

– Jeg har mange gode øyeblikk med fotballen i barneårene, og når jeg reflekterer bakover ser jeg hvor viktig idretten har vært for meg som menneske. Jeg husker alle timene hvor jeg slo pasninger mot veggen i skolegården, og hvordan det føltes å få til det jeg øvde på i kamp. Jeg husker fine trenere og lagvenninner som stod sammen i seier og tap. Og jeg husker mestringsfølelsen og spenningen når jeg etter hvert ble lagt merke til, ble tatt ut på kretslag og fikk reise sørover på talentsamlinger.

I ungdomsårene spilte Christine i HIF/Stein, men da hun var 17 år gammel reiste hun til Tromsø for å spille for Fløya, og for å utvikle seg videre som fotballspiller. Hun ble i denne tiden kaptein på U19-landslaget.

I 1999 gikk Christine over til Grand, som akkurat hadde rykket opp til Toppserien, og i 1999-2000 spilte hun 36 kamper for Grand og scoret 12 mål.

– Grand var en fin klubb å være i, og det var et veldig godt miljø. Jeg husker spesielt trener Trond Schjølberg fra tiden i Grand. Han var en fargeklatt med masse fotballkompetanse. Vi berget plassen så vidt i 1999, men rykket ned i 2000. Det var alltid tøft for lagene i nord, som rykket opp og ned annen hvert år. Dårlig økonomi gjorde at de beste spillerne ofte holdt seg til Østlandet.

Christine kom etter hvert med i landslagsdiskusjonene, og landslagstrener Per Mathias Høgmo uttalte: – Hun har en løpskapasitet som er helt vanvittig. I tillegg er hun både hurtig og god med ball.

– Sesongen 2000 var min beste sesong noensinne, og Per Mathias Høgmo vurderte å ta meg inn i OL-troppen til Sydney. Jeg fikk muligheten til å vise meg fram i en landskamp mot Tyskland, og i min debut på kvinnelandslaget klaffet det meste. Jeg scoret et mål, og hadde en assist i en kamp hvor vi vant over Tysland. Etter dette ble jeg tatt ut i OL-troppen.

På landslaget spilte Christine 18 kamper i 2000 og 2001, og scoret 2 mål. Hun spilte sammen med kjente spillere som Gro Espeseth, Dagny Melgren, Solveig Gulbrandsen, Hege Riise og Marianne Pettersen.

– I OL i Sydney i Australia vant vi gull etter seier 1-0 over Tyskland i semifinalen og seier 3-2 over USA i finalen. Etter hvert som årene har gått så har jeg blitt stoltere og stoltere over at jeg var med på dette. Jeg husker enda som om det var i går at jeg satt på benken i finalen, og at vi ledet over USA. På grunn av at det var så kort tid igjen, og fordi vi hadde satt inn flere forsvarere for å sikre seieren, hadde jeg innfunnet meg med at jeg ikke fikk spilletid. Men så scoret USA, og det stod 2-2! Jeg husker at Per Mathias Høgmo så på meg og sa: – Varm opp, nå trenger vi mål! Jeg varmet opp, og kom innpå. Etter noen minutter med intens spenning scoret Dagny Melgren det avgjørende «Golden goal», og alt eksploderte. Hele laget havnet i en stor haug på banen, og det var latter og tårer om hverandre. Jeg tenkte at jeg var med i en drøm.

Etter 2000 gikk Christine til Kolbotn, og fikk seg jobb i politiet. Hun spilte tre sesonger i Toppserien for Kolbotn, ble toppscorer i 2002 og tok to NM-gull. Hun er fortsatt veldig opptatt av kvinnefotball, og har flere år vært styremedlem i «Toppfotball kvinner». Christine har to døtre som er 11 og 13 år. Begge spiller fotball, og hun er fotballtrener for den eldste av jentene.

– Fotball har vært, og er fortsatt en stor del av livet mitt. Det beste med lagidretten er fellesskapet. Man har en «familie» uansett hvor i landet man måtte reise, og man blir ivaretatt på en spesiell måte. Man får en unik sosial kompetanse ved å lære seg å forholde seg til andre, og å takle motgang og medgang sammen. Man lærer seg å jobbe mot mål, både personlige mål og felles mål. Videre så lærer man seg hvor viktig det er å samarbeide, og hvordan man kan innvirke på en gruppe, både positivt og negativt. Man lærer seg også hvor mye tankene påvirker prestasjonen. Alt man erfarer via lagidrett er noe man kan ta med seg inn i jobbsammenheng og i andre relasjoner.

Christine forteller at hun ikke har fulgt så mye med på Grand etter at hun forlot klubben, men har begynt å følge litt mer med klubben de siste årene.

Vi takker Christine for en hyggelig prat!

 

Terje

Noen av Christines uttalelser her hentet fra heftet «Idrettsglede gjennom 100 år» utgitt av Finnmark Idrettskrets.